blogg.no » Milou

Bratt, kaldt og jævlig!

Å bo på en folkehøgskole er som å leve i et eget samfunn. Man får sjelden med seg det som skjer i landet og verden - det er så mye annet som skjer. Friluftsliv skulle opp å gå på toppen av Øyfjellet. En tur som Kristian presenterte for oss som bratt, kald og jævlig. Vi startet på torsdags morgen å gå opp det som blir kalt "skaret". For så å begynne å klatre oppover selve fjellet. Det er rart, for jeg ble faktisk overrasket over hva som var på andre siden av Øyfjellet. Jeg tenkte at "oj, det er faktisk en verden der ute. Helt ubevisst har jeg gått rundt de siste månedene å trodd at bak Øyfjellet var det ingenting. Verden stoppet på en måte der.
Når det gjelder resten av turen, var det et slit. Kriteriene for turen ble innfridd... eller i hvertfall de to første. For det siste ble oppveid med god stemning, flott vær, ekstremt flott utsikt og gode mennesker.

Stikkord:

Jul på Toppen

Det er første desember. Snøen er kommet. Juletreet er pyntet. Første luke i kalenderne er åpnet. Julen er kommet sigende til Toppen.
I peisestua er Tv'en slått av, folk sitter og koser seg med kort, strikking, prat, latter og musikk. Det er ikke en sløv stemning, heller en avslappet stemning. Det virker som om høytiden vi går inn i gjør noe med oss. Vi fortsetter å finne på tull med lærerne og hverandre, men folk har roet seg. Det er ikke den samme "trangen" til å se på TV når det ikke lenger er undervisning. Det er heller samtalen, hyggen av å tilbringe tid sammen med de andre som blir valgt.

Stikkord:

Tidenes elevkveld!

Lørdag for en uke siden hadde vi friluftere elevkveld for resten av skolen. Det ble arrangert poster ut fra temaet AVlyst (ikke avlyst, men Av lyst). Postene lød som følger: Rappellering, bål, taubane, isbading i stamp, selvforsvar mot isbjørn med luftgevær, bårelaging og bruskasseklatring. På hver post fikk gruppene en oppgave de måtte utføre i løpet av den tiden de tilbrakte på posten. For eksempel på rappellen, skulle to stykker rappellere ned og stoppe omtrent midt i veggen (den var ikke lengre enn syv-åtte meter eller noe slikt), her skulle de da få tilsendt en bøtte med noen pinner og taustumper som de skulle lage en figur ut av. De måtte samarbeide, og siden dette var en oppgave hvor man trengte begge hendene, trengtes det også to stykker i bunnen av veggen for å sikre. Alt de skulle gjøre var å stramme tauet når oppgaven skulle utføres. 

Kvelden begynte da klokka slo seks. Alle samlet seg i spisesalen for viltgryte. Deretter var det rett i gymsalen for teambuilding med Lars Monsen... Det gikk derimot ikke helt som planlagt, han hadde på en eller annen utrolig måte gått seg vill i skogen. Det ble derfor kompensert så godt som mulig med Død Hest med vår egne og gode friluftslærer Kristian Helgesen. Regler for Død Hest kan jeg dessverre ikke gå inn på. De blir fortalt muntlig idet leken skal begynne og de er bare skrevet ned en gang for så å bli låst inne i rektor Leifs safe. 

Etter dette var det tid for en heidundrende kveld som gikk på skinner. Det er ikke så mye å si om dette. Alle var fornøyde, elevene likte det (mange gjorde ting de ikke hadde trodd de skulle gjøre) og lærerne kalte det tidenes elevkveld. 
Men det er faktisk en ting jeg vil sette fingeren på. Noe jeg tror alle kommer til å huske best, og det er nordlyset som kom da vi holdt på for fullt. Nede ved rappelleringen og taubanen (jeg var på rappellering sammen med to av gutta) stoppet alt i ti minutter. Vi ble rett og slett bare stående og se på at det utviklet seg rett over hodene våre.
Dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder av det, men bare se for deg et nordlys som danser og viser seg frem i all sin prakt over deg!
Stikkord:

Kajakk på Tomma

Selv om det er begynt å bli en stund siden nå, tenkte jeg at jeg skulle få lagt inn noen bilder og skrevet litt om siste turen vi hadde før høstferien. Dette ble en erstattning for kanoturen som ble avlyst på grunn av dårlig stativ og mye vann i elva vi skulle padle ned. Selv om jeg hadde gledet meg enormt til å prøve elvepadling med kano, syns jeg dette ble en ekstremt god erstattning. Jeg har egen kajakk og syns det er utrolig gøy og kjempespennende å bruke et fartøy som både gir en mulighet til å komme så nærme vannet og et helt annet syn på naturen. 

Vi kjørte fra skolen på søndagen etter middag til Nesna hvor vi på mandag skulle ha bassengtrening. Her lærte vi blant annet kameratredning, egenredning og forskjellige teknikker. 
På kvelden dro vi ut til øya Tomma, hvor vi de skulle bruke de to neste dagene til å havpadle. Da vi kom frem til plassen vi skulle overnatte på, oppdaget vi selvgølgelig at det var opptatt. Det viste seg at de som var der var lærere (eller noe sånt) som i regi av Høgskolen i Nesna - de samme vi hadde lånt kajakker av -  løp rundt og lekte seg (e.n.s). Dette var da eneste leirplass i "mils omkrets" som var ledig... visstnok. Heldigvis var det noe plass nærmere bilen som vi kunne bruke. Vi fikk satt opp telt, samlet oss i teltlag og lagde pannekaker til kvelds. 
Så var det tirsdag og vi skulle ut på vannet. Men første post på agendaen var frokost og påkledning. Deretter var det å padle nedover elva og ut på havet. 
kajakktur 010
Vi våknet på tirdagen av at det lå frost på teltet og vannet vi hadde i kasserollen med røre var fryst...

kajakktur 014
Vi måtte få på oss riktig utstyr for turen; sko, bukse, jakke, vest og spruttrekk.



mg8315
Viktig å skjekke at alt sitter som det skal...

mg8361
Jeg kunne nesten ikke vente med å komme ut;)

Vi fikk bestemme litt selv om vi ville være med Kristian ut med en gang. Fem stykker maks som ble med på hver gruppe. Første gruppa ble Mathilde, Elias, Vegard, Håkon og meg. Det skjedde ikke så mye på denne turen; vi lærte litt om sikkerhet i forhold til hvor langt man skal padle fra land, hvordan man burde forholde seg til de man padlet sammen med, hvor mange man skulle padle med også videre. 
Senere på dagen dro jeg ut med gutta på en liten tur i samme retning som vi hadde gjort tidligere på dagen, noe som var utrolig morsomt. Noe jeg vil bemerke er at vi var ektremt heldige med været. På tirdagen var det blå himmel og sol hele dagen, og det var ikke regn i det hele tatt, dagen etter var det opphold med regn i vente - noe som faktisk ikke kom før etter at vi hadde dratt. Både natt til tirdag og onsdag regnet det, men som jeg har nevnt var det ikke en dråpe i løpet av noen av dagene. Supert!
kajakktur 016
Like før andre turen. Elias og Håkon gjør seg klare. I bakgrunnen er andre gruppe og Lovunden.

kajakktur 045
Elias foran og Vegard på siden, foran oss "dramatisk" fjellandskap. 

Så kom onsdagen og vi fikk dra ut en siste tur. Vi var en gruppe på ni som begynte å padle. Etter en stund dro tre tilbake og vi resten padlet videre. Vi kom til en vik med fiskeoppdrett. Vi ble liggende her litt og spise Sur Sild, før vi padlet tilbake til leiren igjen. Der var det mat, før vi begynte å pakke sammen. Ragnhild og jeg løp ned og tok de siste fem kajakkene opp elva før floen forsvant.
kajakktur 076

Stikkord:

Breturen som ikke ble det...

okstindan 020
Linda er superklar for bretur. Her like før vi finner ut at Anita er borte...

På onsdag denne uken dro vi friluftere på Toppen på det vi skulle bli årets første skikkelig langtur, men der skulle vi tro om igjen. Vi visste det var meldt dårlig vær og alt mulig, men ikke at det som skjedde skjedde. Vi kom opp til Kjensvasshytta i tre-tiden på onsdag ettermiddag. Spiste litt og gjorde oss klare til dagens bretur. Kjørte så langt vi kunne og krabbet oss opp til breen (Okstindan). På turen oppover, var det noen av oss som ble hengende litt bak (Anita, meg, Frida, Lydia og Karin). Anita gikk foran, og forsvant ut av syne før jeg (som kom etter henne) så henne på toppen av en litt brattere bakke. Det var det siste jeg så av henne, noe som da ikke falt meg inn at ikke kunne gå bra. Jeg kom opp til samme toppen og fortsatte til jeg kom ned på andre siden hvor jeg fant et lite vann og Kristian (lærer) på andre siden ventende for å se hvordan alt gikk med oss bakerste. Jeg ga tegn til at alt gikk fint og han pekte meg videre til breen. 

De tre bakerste kom like etter, og vi begynte med påkledning av nødvendig utstyr. Mens vi fikk kledd på oss, telte Rikard oss for å se at vi alle var der. To ganger telte han, men kom ikke frem til riktig antall. Jeg tenkte at han må ha oversett noen og så ikke på det som et dårlig tegn før jeg like etterpå stod ute på isen sammen med Ragnhild og Åsta og lurte på hvor Anita var. Hadde ikke hun allerede kommet? Vi spurte Kristian, som plutselig så lettere panikkslagen ut. Vi ropte litt, før Kristian erklærte brevandringen avlyst. Vi hoppet nesten ut av utstyret og pakket det ned før noen rakk å si Hubba Bubba. Vi kom oss opp igjen til vannet hvor jeg hadde møtt Kristian og vi delte oss. Vi fire som hadde gått bakerst, gikk sakte ned til bilen med to av gutta løpende foran for å sjekke om hun hadde gått tilbake til bilen. Vi hverken hørte eller så henne på turen ned. Håkon og Øyvind som hadde løpt ned for å sjekke bilen, kom opp igjen får å si ifra til Kristian, møtte oss på veien og kunne fortelle at hun heldigvis hadde kommet seg ned til bilen da hun skjønte at hun hadde gått feil. 

okstindan 024
Kristian leder an til stedet Anita sist ble sett.

okstindan 036
Dagen etter den avlyste breturen skulle vi rappellere ned 50 meter, hvor 40 var hengende i løse lufta...

Vi måtte ikke bare avlyse onsdagens brevandring, men også de to neste dagene. Selvfølgelig ikke på grunn av forsvinning, men på grunn av ekstremt dårlig vær og dårlige forhold på breen. Vi dro derfor til Mo i Rana, hvor vi møtte Egil som skulle ta oss med på rappellering. Med høydeskrekken festet til ryggraden med ståltråd og samtidig en sulten lyst på å utfordre meg selv, var det ingen tvil om at jeg ville prøve. Kristian først. Deretter Ingrid, Anita og Lydia. Karin og jeg ville utfor samtidig, så vi ble festet til hvert vårt tau. Da jeg kom til kanten stoppet alt for meg. Her snakker vi om at du er festet til et tau som er festet til et tre som ikke er stort større enn en voksen manns håndledd. Herregud, tenkte jeg, det er vel ikke normalt å gå med ryggen utfor et 50-meters stup? På et eller annet vis kom jeg frem til at vi alle har en skrue løs og kom meg utfor kanten og nedover. Etter ti meter var det plutselig slutt på alt som var av fotfeste. Stressa, full av adrenalin og en ikke helt god følelse i magen, var det bare en vei, nemlig ned. Jeg klamret meg fast til tauet med begge hender og firte meg ned sakte men sikkert. Så, uten forvarsel lugget det i håret og jeg satt fast i taubremsen (åtter'n).

Hva f*** skulle jeg gjøre nå? Tjuefem meter over bakken sitter jeg uten hverken evne til å komme meg noe sted eller mulighet til å bevege hodet hverken opp, ned, frem eller tilbake. Febrilsk begynte jeg å dra i håret mens jeg snurret sakte rundt med utsikt over Mo i Rana og et rop om hjelp i halsen. Etter mye strev og en nesten redningsaksjon med kniv, klarte jeg å komme ned. Håret jeg hadde satt fast og revet av, hadde blitt funnet igjen på bakken. Det er nå limt inn på første side i scrapbooken. 

okstindan 052

Håret er tatt vare på og limt inn i scrapboka",)

okstindan 114
Grottevandring sto som neste post på programmet. Her er vi på vei ned i Grønligrotta (tror jeg det var).

Dagen derpå gikk til grottevandring. Det var en interessant opplevelse. Jeg trodde det skulle bli skikkelig klaus, noe det overraskende ikke ble. Vi kom såpass langt ned at jeg hadde på følelsen av at vi snart kom til å få guidet tur av enten Gollum eller av tussekongen selv. Det mest dramatiske som skjedde på denne turen var at Ragnhild fikk skulderen ut og inn av ledd. 

okstindan 123
Åsta på god vei inn i en av de litt trangere gangene på turen.

okstindan 139
Vi kom ut skittne, men blide kom vi ut av grotta... Hele klassen sammen med guiden vår.

okstindan 146
Like etterpå hadde vi det gøy med vann. Humøret var i hvertfall oppe, selv om det ikke ble en tur som planlagt.


Stikkord:

Så fort tiden plutselig går

Jeg lå i senga en kveld like før jeg sovnet for noen dager siden og tenkte at "oj, plutselig går ting så fort". I løpet av de to første ukene lurte vi alle på hvordan det var mulig at vi bare hadde vært her i så kort tid. Nå derimot, går tiden plutselig alt for fort. Fram til i dag tidlig hadde jeg faktisk innbilt meg at dette var tredje skoleuka vår, ikke fjerde. Nesten en hel måned har vi vært her. Det er alt for lenge. Jeg satt og snakket med en på internatet her jeg har blitt godt kjent med, og vi var begge enige om at det ikke blir lett i mai når alle skal reise igjen. Vi er alle blitt så gode venner, vi ler sammen. 
Søndag og mandag ble skolen delt opp i to grupper og hadde sangøvelser. Så som siste sangen vi skulle lære å synge, dro sanglæreren fra en sang som het "Like Old Friends Do". Han sa at denne skulle vi synge på avsluttningen i mai. Det skremte meg egentlig litt, og jeg ble litt trist da vi mandagen stod der og fremførte sangen for lærerene. Det var nesten som om vi ikke skulle komme tilbake igjen. 
Det som er med hverdagene (helgen også) her på skolen, er at de er som å se en film du ikke vet så mye om. Vi vet hva som skjer da og da, men vi vet ikke helt hvordan eller på hvilken måte det påvirker oss som et fellesskap eller som person. Det er så mye som skjer, at selv om vi planlegger og vet ting på forhånd, blir det noe helt annet når vi står der og faktisk skal gjøre det. 
mg8593


Live or let die

Det er så mye som skjer på en gang her på Toppen at jeg nesten glemmer at det finnes en omverden der ute. Det er jo nesten som et lite samfunn her oppe. I forrige uke hadde vi "Live or let die". Det høres faktisk ikke like ille ut som man skulle tro. Vi ble delt opp i grupper på mellom 6 og 10 stykker, hvor vi deretter ble kjørt ut til forskjellige plasser. Vi fikk utdelt et kart og ble sendt avgårde til et området med anbefalt leirplasser. Dagen etter fikk vi da koordinater til et nytt sted vi skulle komme oss til, nemlig et sted med dusj. Uheldigvis var gruppa vår litt sein, så vi fikk bare kaldvann...
Denne uken skulle friluftsliv egentlig på tur til Okstindbreen for å brevandre, men på grunn av stormliknende forhold, både her og på breen, måtte vi utsette turen til senere. Dermed blir det GPS-oppgåing i morgen og på fredag i stedet for... 
Hmmm. Det var visst ikke mer jeg hadde på hjertet... Jo forresten. Før jeg kom opp hit skrev jeg at jeg ikke følte med helt trygg på hvordan det kom til å bli her oppe. No worries. Etter tre dager allerede føltes det som hjemme. Og det er en kjempe rar følelse. Det er litt vanskelig å forklare. 

blandet 026




Stikkord:

Første skoleuka

Det har vært en helt utrolig første uke som elev her på Toppen (Vefsn fhs). Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker. Det er lenge siden jeg har ledd så mye på en uke, hvert fall som jeg kan huske.

For å oppsummere de siste dagene; på torsdag dro hele skolen til vanntårnet (tror jeg det var), friluftsliv skulle bli igjen for å sove ute i skogen. Vi gikk derfor et stykke inn fra tårnet og fant en kjempeplass vi kunne sove. Deretter var det tid for pannekakelaging, som heller ble mindre vellykket. Det ble derfor stekt pannekakerøre med bacon og/eller sopp. Jeg som hadde gledet meg til å sove ute under åpen himmel for første gang i livet, måtte nok ta til takke med å sove ytterst i en av to gapahuker vi måtte sette opp i hui og hast da det ut på kvelden begynte å duskregne. 

Vi klarte å komme oss hjem igjen også etter havregrynsgrøt (som jeg til nød klarte å få i meg litt av) til frokost på fredagen. Etter en halvtimes hvilepause, med innlagt lunsj, var det tid til å lære rappellering. Jeg følte meg faktisk litt stolt, for selv med høydeskrekk klarte jeg å rappellere hele veggen ned, men så var det heller ikke mer enn ca. syv meter heller, da. 
Lørdag gikk for det meste med til kveldens første elevkveld. Alle linjene skulle vise noe de hadde gjort. Jeg kan ikke si det bedre enn at vi på friluftsliv visste frem "årets friluftsmote", hvor man ikke lenger skulle trenge å gå med tung sekk på ryggen, men for eksempel har en spesiallaget sovepose man kan bruke i all slags vær. Deretter var det tid for Toppendåpen, som gikk ut på at vi fikk omvisning i gamlebygget, sent på kvelden. Det ble fortalt historier om noen av de som går igjen i bygget og masse annet, men det tørr jeg ikke skrive ned, for jeg får fortsatt frysninger av det. 
Store deler av i dag (søndag) har egentlig bare gått med på å kappe skog og kvist. 
Og det var første skoleuka. Jeg gleder med til resten...

 

vefsn 69

 


Stikkord:

Første skoledag

Okey. Here we go, som de sier. Både første og andre skoledag er nå over. I går hadde vi litt bli kjent-leker og slikt, med rebus og film på kvelden regissert av andreårselevene. I dag har vi hatt rebus i sentrum av Mosjøen for å bli kjent med stedet. Så nå er jeg helt utslitt. Føttene er såre, resten av kroppen adlyder nesten ikke og jeg kjenner at jeg snart begynner å se dobbelt. Nå på torsdag skal vi på første overnattingstur, og jeg faktisk litt usikker på om størrelsen på sekken holder. Men det er jo bare en natt så så lenge jeg slipper å ta lavvoen går det greit... tror jeg.
Andre ting?... Jo, ville bare legge ut et bilde jeg tok av utsikten fra hybelhuset jeg bor i. Jeg kommer nok til å legge ut flere bilder til uken, vi får se hva jeg får tid til.
Stikkord:

En litt lengre ferie

"Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor et menneske føler seg helt trygg". Peter Egge.
Erm... Jeg drar i morgen oppover til folkehøgskolen (om jeg ikke har nevnt det er det Vefsn). Pappa kjører meg. Helt ærlig? Jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg har sagt ja til. Foreløpig har jeg bare pakket til skolen som om det skulle vært en kjempe lang ferie, det har i hvertfall føltes sånn... Med dyne, pute og alle klærne mine pakket i store pappkasser. Om jeg har oversikten. Ikke granskauen. Enda er mye igjen jeg føler jeg ikke har gjort før jeg drar. 
Grunnen til at det heller virker som en kjempelang ferie, er vel fordi det føles ikke helt trygt. Tror jeg. Her hjemme har jeg et eget rom jeg kan krype inn i for å lese, se film, eller bare være meg. Jeg tror det er en del av meg som ikke har lyst til å dra fordi jeg vet jeg ikke kommer tilbake til mitt rom. Jeg kommer tilbake til ikke bare et nytt rom, men også et nytt sted. Vi har bodd her i omtrent syv år, og jeg kjenner dette huset. De stedene i gulvet som knirker. Hvilke dører som smeller mest. 
Samtidig er det en lettelse å komme bort. Jeg trenger å tenke. Ikke være med familien. Finne ut av ting som jeg ikke kan her hjemme. 
Stikkord:

God stemning og gode minner

Da sitter jeg her i Trondheim med utsikt til både Munkholmen og Nidaros. Mørket sniker seg nå inn og gatelysene holder livet i byen. Etter å ha jobbet en uke som kjøkkenstab på en CISV-leir i Langhus, er jeg merkelig nok ikke sliten, selv om det var lange dager og liten søvn. Nå var jeg riktignok ferdig på lørdag (to dager siden). Jeg kan nok allikevel ikke på ingen måte beskrive uken med noe annet enn at jeg nå har abstinensliknende symptomer. 
For dere som ikke vet det, så er CISV en internasjonal organisasjon for barn fra 11-årsalderen og oppover. Man møter mennesker fra hele verden, og ideen er at barna skal kunne vokse opp og forstå hverandre bedre. 
Back to case. Jeg er beskjeden, har ikke så mange venner at det gjør noe, og etter at mamma og pappa skilte seg har jeg stolt lite på mennesker generelt. På leiren har jeg derimot møtt mennesker som jeg har følt jeg har kunnet stole på, selv bare etter et par dager. Så det er vel noe av det jeg savner mest... de gangene i løpet av dagen vi kunne sette oss ned (de som oftest røykende, jeg passivt), og så har vi snakket og ledd, før vi igjen har måttet tilbake til plikter som ikke kan vente. Høre dem rundt meg mens jeg leser i boka mi. Stemningen. 
Det er noe spesielt med stemningen på sånne leirer; man tilbringer så mye tid sammen med så mange mennesker på en gang, det blir intenst at når alt er ferdig, er det "normale" livet man kommer tilbake til ikke helt det samme som det var før. Det går liksom ikke an å fortelle bort følelsene man sitter igjen med etter en sånn opplevelse.
Stikkord:

Hvem? Hva?

Jeg heter Ragnhild, er 19 år og bor på Nesodden. Har prøvd meg litt på dette før, men tenkte at nå skulle jeg ikke skrive om ting i hytt og pine som forrige gang. Denne gangen blir det mest skriving om året som kommer på folkehøgskole i Mosjøen... og kanskje litt utenom.

Nå er det altså under en mnd til jeg skal dra og jeg har enda ikke pakket halvparten engang av det jeg burde ha pakket. Enda har jeg ikke fått sommerfugler i magen, men har vært så opptatt av andre ting at jeg ikke har hatt tid til å tenke på det i det hele tatt. 

Hva mer kan jeg skrive nå? Vanskelig å si... Kommer vel med mer snart, tenker jeg;)

Stikkord:
Les mer i arkivet » Desember 2009 » November 2009 » Oktober 2009
hits