Linda er superklar for bretur. Her like før vi finner ut at Anita er borte...
På onsdag denne uken dro vi friluftere på Toppen på det vi skulle bli årets første skikkelig langtur, men der skulle vi tro om igjen. Vi visste det var meldt dårlig vær og alt mulig, men ikke at det som skjedde skjedde. Vi kom opp til Kjensvasshytta i tre-tiden på onsdag ettermiddag. Spiste litt og gjorde oss klare til dagens bretur. Kjørte så langt vi kunne og krabbet oss opp til breen (Okstindan). På turen oppover, var det noen av oss som ble hengende litt bak (Anita, meg, Frida, Lydia og Karin). Anita gikk foran, og forsvant ut av syne før jeg (som kom etter henne) så henne på toppen av en litt brattere bakke. Det var det siste jeg så av henne, noe som da ikke falt meg inn at ikke kunne gå bra. Jeg kom opp til samme toppen og fortsatte til jeg kom ned på andre siden hvor jeg fant et lite vann og Kristian (lærer) på andre siden ventende for å se hvordan alt gikk med oss bakerste. Jeg ga tegn til at alt gikk fint og han pekte meg videre til breen.
De tre bakerste kom like etter, og vi begynte med påkledning av nødvendig utstyr. Mens vi fikk kledd på oss, telte Rikard oss for å se at vi alle var der. To ganger telte han, men kom ikke frem til riktig antall. Jeg tenkte at han må ha oversett noen og så ikke på det som et dårlig tegn før jeg like etterpå stod ute på isen sammen med Ragnhild og Åsta og lurte på hvor Anita var. Hadde ikke hun allerede kommet? Vi spurte Kristian, som plutselig så lettere panikkslagen ut. Vi ropte litt, før Kristian erklærte brevandringen avlyst. Vi hoppet nesten ut av utstyret og pakket det ned før noen rakk å si Hubba Bubba. Vi kom oss opp igjen til vannet hvor jeg hadde møtt Kristian og vi delte oss. Vi fire som hadde gått bakerst, gikk sakte ned til bilen med to av gutta løpende foran for å sjekke om hun hadde gått tilbake til bilen. Vi hverken hørte eller så henne på turen ned. Håkon og Øyvind som hadde løpt ned for å sjekke bilen, kom opp igjen får å si ifra til Kristian, møtte oss på veien og kunne fortelle at hun heldigvis hadde kommet seg ned til bilen da hun skjønte at hun hadde gått feil.
Kristian leder an til stedet Anita sist ble sett.
Dagen etter den avlyste breturen skulle vi rappellere ned 50 meter, hvor 40 var hengende i løse lufta...
Vi måtte ikke bare avlyse onsdagens brevandring, men også de to neste dagene. Selvfølgelig ikke på grunn av forsvinning, men på grunn av ekstremt dårlig vær og dårlige forhold på breen. Vi dro derfor til Mo i Rana, hvor vi møtte Egil som skulle ta oss med på rappellering. Med høydeskrekken festet til ryggraden med ståltråd og samtidig en sulten lyst på å utfordre meg selv, var det ingen tvil om at jeg ville prøve. Kristian først. Deretter Ingrid, Anita og Lydia. Karin og jeg ville utfor samtidig, så vi ble festet til hvert vårt tau. Da jeg kom til kanten stoppet alt for meg. Her snakker vi om at du er festet til et tau som er festet til et tre som ikke er stort større enn en voksen manns håndledd. Herregud, tenkte jeg, det er vel ikke normalt å gå med ryggen utfor et 50-meters stup? På et eller annet vis kom jeg frem til at vi alle har en skrue løs og kom meg utfor kanten og nedover. Etter ti meter var det plutselig slutt på alt som var av fotfeste. Stressa, full av adrenalin og en ikke helt god følelse i magen, var det bare en vei, nemlig ned. Jeg klamret meg fast til tauet med begge hender og firte meg ned sakte men sikkert. Så, uten forvarsel lugget det i håret og jeg satt fast i taubremsen (åtter'n).
Hva f*** skulle jeg gjøre nå? Tjuefem meter over bakken sitter jeg uten hverken evne til å komme meg noe sted eller mulighet til å bevege hodet hverken opp, ned, frem eller tilbake. Febrilsk begynte jeg å dra i håret mens jeg snurret sakte rundt med utsikt over Mo i Rana og et rop om hjelp i halsen. Etter mye strev og en nesten redningsaksjon med kniv, klarte jeg å komme ned. Håret jeg hadde satt fast og revet av, hadde blitt funnet igjen på bakken. Det er nå limt inn på første side i scrapbooken.
Håret er tatt vare på og limt inn i scrapboka",)
Grottevandring sto som neste post på programmet. Her er vi på vei ned i Grønligrotta (tror jeg det var).
Dagen derpå gikk til grottevandring. Det var en interessant opplevelse. Jeg trodde det skulle bli skikkelig klaus, noe det overraskende ikke ble. Vi kom såpass langt ned at jeg hadde på følelsen av at vi snart kom til å få guidet tur av enten Gollum eller av tussekongen selv. Det mest dramatiske som skjedde på denne turen var at Ragnhild fikk skulderen ut og inn av ledd.
Åsta på god vei inn i en av de litt trangere gangene på turen.
Vi kom ut skittne, men blide kom vi ut av grotta... Hele klassen sammen med guiden vår.
Like etterpå hadde vi det gøy med vann. Humøret var i hvertfall oppe, selv om det ikke ble en tur som planlagt.
